Tilvirkelsesmaskinen
Verdensteatret, Konsert for Grønland,
Black Box Teater
4 - 6 mars, 2004
av Jon Refsdal Moe www.kunstkritikk.no 12.03.04
Da jeg ringte Verdensteatret og ba om bilder fra forestillingen Konsert for Grønland, sendte de meg i stedet en tegning. Den er rundt åtti år gammel, tegnet av den grønlandske kunstneren Kârale Andreassen og forestiller en shaman som skaper seg om til en sel. Tegningen verken dokumenterer eller illustrerer verket vi fikk se på Black Box forrige helg. Men like fullt har de sendt meg den, og jeg regner derfor med at den har noe med forestillingen å gjøre. Jeg er bare ikke sikker på hva.
Omtrent slik føles det å skulle skrive om forestillingen også. Sjelden har jeg opplevd at orda mine kommer til kort slik de gjør nå. Det er lenge siden deadline, jeg har ryddet i platene mine, drukket kaffe og forbannet våren. I det aller lengste har jeg utsatt skrivinga, for jeg har ikke visst hva jeg skal skrive om Konsert for Grønland. Men jeg tror den er noe av det beste jeg har sett.
Når litteraturfolk skal legitimere overvekten av sitt eget medium på de fattige sidene vi liker å kalle den kritiske offentligheten, pleier de å ty til en floskel om at audiovisuelle kunstformer er mindre egnet enn litteraturen til å behandles innen den litterære sjangeren kulturjournalistikk. Kunst er for vanskelig å skrive om, lyder dogmet, fordi kunst ikke allerede er skrift. Vi som allerede skriver om kunst har for lengst avslørt argumentet som sludder og vås, en dårlig strategi for å dekke over mangel på kompetanse, så vel som på interesse. Det er bare å skrive, har vi sagt, og ved å gjøre nettopp det har vi bidratt til å utvikle en diskurs som kanskje er marginal, men som er desto mer intelligibel. I Norge finnes litt av den diskursen på akkurat disse sidene.
Likevel oppstår øyeblikk der denne diskursen kommer til kort. Enkelte ganger står vi overfor en erfaring som slett ikke griper fatt i de parametrene vi bruker til å kategorisere samtidskunsten. Konsert for Grønland produserer nettopp slike øyeblikk, der kunsten opphører å være katalysator for videre kritisk refleksjon, men blir en estetisk erfaring i sin egen rett. En opplevelse konseptene bare kan komme halsende etter. Mye av den kritiske diskursen de siste årene har handlet om å bryte ned idéen om en slik erfaring. Og om vi stoler blindt på denne ideen kan det like gjerne være at vi har latt oss forføre av et stykke avansert emosjonell kitch som at vi har stått overfor en erfaring som overskrider orda. Men sannsynligvis går det ut på ett. Og uavhengig av hvorvidt det kan kalles en legitim estetisk erfaring, sto nakkehåra mine på geledd i to stive timer.
Tilvirkelsen
Hovedutstillingen på finske Kiasma sommeren 2003 het Future Cinema. Hele kunstmuseets toppetasje var viet "the cinematic imagery after film", slik det ble forestilt av et knippe inviterte kunstnere med referansepunkt i nye medier. Som vanlig når fremtiden skal feires, fremsto utstillingen som allerede utdatert: de nye mediene var ikke lenger særlig nye, og revolusjonen verkene var forespeilet å fronte var inntil videre satt på vent grunnet overbelasta servere og svette VR-hjelmer. Mer enn med fascinasjon for fremtidens muligheter, møtte man kunstrommet med vemod over de mange fortellingene om dem. Og med irritasjon over døve ting som ikke funka. Det kan godt være kuratorene hadde sett for seg dette, for i foajéen hadde de plassert to arbeider av tyske Werner Nekes. Film before film og Media Magica het de, og de bestod av til sammen åtte timer på seks videoskjermer der kunstneren viste frem sin samling av levende bilder fra de siste fem hundre år. Tilbaketrukket, men ikke helt uten stolthet, som en tegnelærer som plukker fra hverandre en modelltorso, viste Nekes frem forskjellige innretninger som en gang har vært cutting edge-teknologi. Camera Obscura, skyggeteater og magiske lanterner møtte toppetasjens lett daterte fremtidsonani og skapte en vakker metafor over fascinasjonen for det nye. Mer enn en tradisjonell oppvisning i ny og hipp estetikk, ble Future Cinema derfor en hyllest til selve det kunstneriske virket: til den praksis som løper gjennom, og som overskrider alle samtids-diskurser. Ved å kontrastere en haug av samtider og fremtider, ble forestillingen en hyllest til det som blir stående i kunsten, uavhengig av hvilke fortellinger vi velger å møte det med: nemlig selve tilvirkelsen.
Når jeg nevner dette, er det selvsagt fordi en tilsvarende effekt oppstår i Verdensteatrets Konsert for Grønland. Og det er nettopp i møtet med denne tilvirkelsen at jeg som betrakter mister språket, at jeg bokstavelig talt blir målløs. For tilvirkelsen ber ikke om en kommentar fra meg. Den trenger ikke en betrakter for å vinne en betydning. Den bare viser meg noe. Og min jobb er bare å se.
Maskinen
På en vedlagt stensil presenterer forestillingen seg selv som installasjonskonsertperformance. En dekkende term, men et dårlig ord. Jeg tror heller jeg vil kalle den en maskin. Og folka på scenen er operatører heller enn performere: deres nærvær som mennesker er helt underordnet deres funksjon i arbeidet med å få teatermaskinen til å fungere. Dermed fordobles selve visnings-aspektet ved teatersituasjonen. Operatørene er ikke på scenen for å vise frem seg selv, men for å vise frem noe annet: nemlig teatermaskinen, og hvordan den fungerer. Via et sinnsykt innviklet, men likevel naivt enkelt system av skinner, elektroakustikk, lydsamples, videoprojeksjoner og skyggebilder setter de så maskinen i gang. Hvert bilde og hver bevegelse blir fordoblet og kringkastet rundt i maskinen. Skyggen av hånda som setter en mekanisk prosess i gang faller på videoprojeksjonen ved siden av, og sammen skaper de et helt nytt bilde. Rusten mekanikk møter ny teknologi, og enda en gang trer tilvirkelsen frem. Tilvirkelsen i verket, som ikke krever noe tilbake av betrakteren, og som overskrider alle de historier han er i stand til å fortelle om det. (Faen skulle være metafysiker.)
Maskinen kjører i rundt halvannen time. Og jeg tror ikke jeg er i stand til å fortelle hvordan den virker. Jeg skulle ønske jeg kunne si at dette er et verk som må oppleves uten at det lød som en floskel. En floskel blir det, og like fullt: jeg tror dette er et verk som må oppleves.
SKYGGEBILDER:
Skyggeteatret er en viktig del aav forestillingen
FOTO TOR HØVIK
En helt
særegen teateropplevelse
Teater/audiovisuell
komposisjon
"Konsert for
Grønland"
Verdensteatret
i Teatergarasjen
BERGENS TIDENDE Publisert: 05.
des. 2004, 06:00
Fascinerende og til dels
vakkert, men spør oss ikke hva det betyr!
Spørsmålet melder seg: Er dette
totalteater eller keiserens nye klær? Det siste må bestemt avvises. Vel er det
knapt mulig å rekapitulere forestillingen eller destillere "ren" mening ut av
den. Men "Konsert for Grønland" har noen spennende og uvanlige elementer i seg
som både er teatrale og trosser det teatrale og som forener tradisjonelt teater
med moderne billedkunst, video, skyggespill, musikk og raritetskabinett på en
enestående måte.
Det er bare så forbasket vanskelig
å gjøre rede for! Men den som stiller med vidåpne sanser, trenger heller ingen
redegjørelse.
Programmet forteller at
forestillingen er blitt til etter en reise Verdensteatret gjorde til Grønland i
fjor sommer. Så har man åpenbart eltet og knadd opplevelsene og inntrykkene,
kjørt dem gjennom drømmemaskinen, latt underbevisstheten gjøre sitt - for så å
slippe dem løs på publikum i form av en installasjonskonsertperformance. Huttetu, og takk og pris!
Når sant skal sies, er ikke
referansene til Grønland så plagsomt tydelige eller mange. Videobildene derfra
kunne like gjerne vært hentet i norsk nordområde, og de merkelige, dels
fabeldyrliknende figurene og installasjonene som spiller en så sentral rolle,
minner bare beskjedent om magiske og andre figurer som inuittene i årevis har
skåret ut av hvalrossbein og annet materiale.
Men heller ikke det er så
viktig. Det som teller er
fantasien, assosiasjonene som settes i spill og som publikum inviteres til å
spille videre på. For om du ikke forlater denne forestillingen særlig klokere,
vil det nok likevel kverne en del spørsmål rundt i ditt omtåkete hode. Omtåket
av øredøvende lydangrep, videoprojeksjoner, tale som ikke skal oppfattes (langt
mindre forstås) og andre sansebestorminger.
Det er drivgodskunst
Verdensteatret utsetter oss for. Og vi inviteres med inn i den kunstneriske
prosessen. Likt og ulikt kommer drivende, noe kan brukes, annet må forkastes.
Så sitter vi igjen med noe i hvert fall ikke jeg klarer å sette ord på.
Mye dreier seg om de underlige
figurene eller installasjonene som dominerer en viktig del av scenen og som
dels har noe ritualistisk over seg, en egenskap som forsterkes ved at noen av
dem hele tiden roterer - mens andre lar seg føre frem og tilbake, nesten som på
et hockeyspill, under kaskader av kakofonisk lyd/musikk som truer med å gjøre
skade på sarte trommehinner.
Lydbilder slynges ut i rommet, går
så å si over i visuelle bilder for deretter å vende tilbake til sin
opprinnelige form. Alt går over i hverandre, stadig nye konstellasjoner av lyd,
bilde og bevegelse oppstår.
Påviselig sammenheng finnes ikke,
det er vekslende tablåer vi utsettes for. Gjennom enkle projeksjoner mot den
hvite bakveggen skapes noe som minner om godt, gammeldags skyggespill i et
særegent landskap av lys og lyd.
En fargerik, roterende, litt
kransaktig installasjon projiseres mot veggen til akkompagnement av en
melankolsk, dvelende musikk, nesten et stykke elegi mens figuren på veggen hele
tiden endrer form og blåses opp i størrelse til den så å si går sin egen
oppløsning i møte.
Vakkert, faretruende, underlig.
Sannsynligvis har du aldri sett noe liknende. Det ville være synd om du gikk
glipp av dette.
ANMELDT AV JAN H. LANDRO
Det
andre teatret
"Konsert
for Grønland"
Dagbladet.
Lørdag 4 desember 2004
Verdensteatret
En viktig, og vakker,
visuell teateropplevelse.
Anmeldt
av Andreas Wiese
TEATER:
I dag og i morgen gjester
Verdensteatret Bergen med sin
forestilling "Konsert for Grønland". Forestillingen er basert på reiser
ensemblet gjorde på Grønland, på Færøyene og Island høsten 2003.
Verdensteatret har vært aktive
siden midten av åttitallet. Sentralt i gruppen står Asle Nilsen og Lisbeth J.
Bodd.
Forestillingene deres kan være
performance, installasjon og teater i ett, i et språk som står bildekunsten
langt nærere enn taleteatret.
Slik er det også med "Konsert for
Grønland". På scenen er det bygd opp et maskineri, på samme tid ambisiøst og
primitivt, en slags hi-tech rekvedteknologi som skaper en teatermaskin, en
maskin aktørene på scenen må operere, samtidig blir de selv en del av
installasjonen.
Lydbilder flyter eller dundrer
synkront med de visuelle bildene, mens skuespillerne snakker under, fragmenter
av samtaler kan høres, men ingen bærende språklig retorikk.
Men bilder projiseres på bakvegg
og scene, alle flettet sammen med scenemaskineret som snurrer og går, der
skygger, projiseringer og visuelle ekko skaper et rom publikum kan kontemplere,
meditere over.
Resultatet er imponerende. Som
med japanske butoh-forestillinger er det som forestillingen skaper sitt eget
rom, sin egen tid - og sitt eget særpregede scenespråk.
Her trenger båter seg fram
gjennom isflak, erobrer det endeløse havet, mens menneskene rolig, konsentrert
holder maskineriet i gang. Bildene, som videosekvenser av
mennesker mot bølgende hav, gir
parallelle assosiasjoner til avmakt, og utforskning, underlegenhet og samtidig
erobring. Før bildene til sist ender opp i en vakker projisering av en skulptur
filmet mot bakveggen: det tredimensjonale kunstverk gjenskapt
på en flate.
Det er vanskelig å beskrive
effekten av en forestilling som "Konsert for Grønland", men den etterlater en
følelse av trassig håp i frosten.
"Konsert for Grønland" er
gjennomtenkt og vellykket og det er hevet over tvil at
Verdensteatret er et viktig
bidrag til vårt teatermiljø, en utvidelse av både hva som kan sies på en scene,
og hvordan.
På Teatergarasjen i Bergen, i dag
og søndag klokka 20.
"MERKELIG
VAKKERT"
Kritikk fra DAGSAVISEN Lørdag 6 Mars 2004
"Konsert for Grønland" er en vakker
forestilling, en konsert hvor lyd og bilde smelter sammen til en høyere enhet.
Verdensteatrets produksjoner er preget av brokkvise bilder og tekster, som på en merkelig måte likevel har en uforståelig sammenheng og en merkelig skjønnhet. Det er ingen fortelling som binder bildene sammen, snarere er det en slags bruddvis reise. Denne gang har Verdensteatret hentet inspirasjon fra alle verdenshjørner: Beograd og Færøyene, iskalde Grønland og tibetansk munkesang.
Lisbeth J. Bodd og Asle Nilsen, den kunstneriske ledelsen som organiserer et anarki av forskjellige kunstnere innen alle mulige sjangere, utforsket i "TSALAL" fra 2002 lydkunsten, noe som ga dem invitasjon til nymusikkfestivalen Magma i Berlin.
I "Konsert for Grønland" utforsker de dette videre. På scenen står det underlige figurer, satt sammen av bein, fjær, spiker og glass, som kan minne om sjamanistiske, rituelle gjenstander. Når de medvirkende på scenen beveger figurene, gir de fra seg lyd, og slik vokser det fram et iskaldt og vakkert lydlandskap, bestående av fiolinmusikk, hundeglam, teknorytmer, brokker av insektsurr og stemmer langt borte. Samtidig projiseres det filmbrokker av skip som bryter seg gjennom islagt vann, mens lydfigurene på scenen også kaster skygger på veggen bak dem og dermed danner et slags skyggeteater.
Verdensteatrets intenst mystiske og vakre produksjoner er som biter av en veldig gammel film på et utdødd språk, klippet sammen slik at handlingen er borte. Resultatet er merkelige bilder, brokkvise samtaler og et svært utarbeidet og interessant lydlandskap. "Konsert for Grønland" er en vakker forestilling, en konsert hvor lyd og bilde smelter sammen til en høyere enhet. Dette er en estetisk opplevelse man bare forstår hvis man opplever den.
Hilde Østby , Dagsavisen