En gammel universitetslektor tok en pakke tobakk opp av jakkelommen, etter å ha brukt hele formiddagen på å forklare grunnbegrepene

i den Aristoteliske Metafysikk for en gruppe førsteårsstudenter. - I et hvert fysisk materiale ligger en form potensielt, sa han til

studentene mens fingrene kjapt rullet frem en sigarett. Og meningen er, her gjorde han en pause for å slikke sigarettpapiret, - at formen

skal realiseres i det fysiske materialet. Men hva så med denne sigaretten? Hvordan skal dens form fullbyrdes, om den ikke også skal

forsvinne som materie? Han tente sigaretten og tok to dype magadrag. - Når dens form realiseres, opphører den også å eksistere.

– Til slutt blir det bare aske igjen, smilte lektoren og lukket døren bak seg.

Anekdoten forteller ikke bare om en gammel lærers tilbakevisning av det filosofiske systemet han gjennom sitt voksne liv var satt

til å formidle. Den berører også Verdensteatrets arbeid på flere punkter som jeg oppfatter som vesentlige. På samme måte som med

lektorens sigarett er det meningsløst å snakke om en tilgrunnliggende form, en idé som best mulig skal realiseres i det kunstneriske

materialet. Og på samme måte som lektorens sigarett oppstår Verdensteatrets kunst først i samme øyeblikk som den forsvinner.

I stedet for i en samlende idé begynner Verdensteatret i asken; samler sammen bruddstykker av sammenhenger som en gang kan ha

vært meningsfulle. Gammelt skrot de har tatt med seg fra en veikant, lyder de har hørt, en fortelling noen kanskje har lest for en av

dem en gang, en drøm noen har hatt. Selv kaller de det drivgods, ting som har kommet rekende på en fjøl, og som kanskje en gang

hadde en funksjon. Og etter hvert som Verdensteatrets arbeider blir til, forvandles drivgodset til estetisk materiale: det vris, vrenges og

settes forsiktig sammen for å danne nye sammenhenger. Verdensteatrets kunst er det som oppstår når alle disse elementene begynner

å arbeide sammen. Den er ikke skulpturen de har satt sammen, ikke bildene som projiseres eller den rustne mekanikken de betjener.

Verdensteatrets kunst er skyggene som faller mot den bakre veggen, den er skrikene fra maskineriet, den er vitsen som fortelles på et

fremmed språk og som du ikke kan forstå, den er lyden av en mann som hamrer løs på et piano.

Verdensteatrets kunst er alt det som oppstår og går til grunne med øyeblikket.

Verdensteatret har eksistert siden 1986. Gjennom tjue år har gruppen beveget seg i mange forskjellige retninger. Men på ett punkt

holder de fast ved teatret, ved eksplisitt å forholde seg til den europeiske, og særlig tyske teatertradisjon med Brecht, Walter Benjamin

og Heiner Müller som naturlige referansepunkter. Særlig sistnevnte har en tendens til å dukke opp i arbeidene deres.

Men det er ikke sikkert du vil kjenne ham igjen. For også tekstene behandles av Verdensteatret som drivgods. Ikke som litterære

forelegg, men som åpne landskap å orientere seg i.

Etter å ha forsket i former som visual performance, environmental theatre og tekstteater, har gruppen i de senere år arbeidet seg

mot et mer og mer intermedialt uttrykk. I dag består Verdensteatret av videokunstnere, data-animatører, lydinstallatører, musikere,

skuespillere og en maler. Blant annet. De arbeider frem sine verker etter en flat struktur, eller som de selv sier, ”ved at alle blander seg

inn i alt”. Slik søker de mot et uttrykk som trass i at det spenner over vidt forskjellige uttrykksformer, og nok innebærer en anselig

dose krangling, like fullt skal kunne oppleves som integrert. Videoprojeksjoner bearbeides med bøyelige speil og menneskestemmer

digitaliseres: syntetiske uttrykk gjøres organiske og organiske utrykk gjøres syntetiske.

En av Verdensteatrets mye brukte metafor er ”at de forskjellige elementene skal blø inn i hverandre”, slik at ethvert scenisk element

forbindes med de andre på mange forskjellige måter, og slik at vi ikke skal kunne se hvor det ene slutter og det andre begynner.

Slik settes et stort referansespill i gang, uten at noen form for fastlagt mening presenteres. I stedet åpnes et assosiativt rom der

et utall nye meninger kan oppstå og forsvinne.

Verdensteatret presenterer ingen handling. Ikke noe konsept som skal avklares eller struktur som skal dekodes. Det finnes ingen

sannhet eller urtekst å fortolke, deres arbeider har derfor mer til felles med konserter, med tekniske vidundre, med en presentasjon av

en maskin. Og det er ikke Verdensteatret som produserer kunsten. Det er maskinen. Selv nøyer de seg med å få den til å virke.

Ikke tenk på den forslitte metaforen at hele verden er en scene, selv om den kanskje nettopp er det. Tenk heller på de gamle kinohallene

fra filmens barndom, der folk stimlet sammen for å la seg blende av bilder de aldri hadde sett før, og av de teknologiske vidundre

som kastet disse bildene mot dem. Cirkus Verdensteater kaltes en gang disse salene. Om vi åpnet døren inn dit ville vi finne rusten

mekanikk, og vi kunne smile lett sørgmodig over fascinasjonen for det en gang nye og spektakulære. Verdensteatret tar oss med til slike

rom og fyller dem med sin egen drøm om fremtiden: med samplere, powerbooks og videokanoner, instrumenter vi nå kan fascineres

av, men som om ikke særlig lenge vil fylle søplehaugene. Ved å sette disse sammen til et rustent skyggeteater, viser Verdensteatret oss

at også våre egne fortellinger om fremtiden er i ferd med å forsvinne. Men at de like forbannet har tenkt å fortsette å fortelle dem.

Fortellerorkesteret er restene av en forestilling som en gang het Konsert for Grønland. Som teater eksisterer den ikke lenger.

Men Fortellerorkesteret er ikke en relikvie fra noe som en gang fant sted, heller kan man si at Konsert for Grønland var konkrete,

tidsinnrammede anvendelser av en maskin som fremdeles eksisterer, og som nå står i et annet rom og forteller andre historier.

Materialet til maskinen ble samlet inn på en reise til Grønland. Som et arktisk subkontinent ligger øya der oppe og kaster skygge over

oss, et land mer fylt med fattigdom og alkoholisme enn det idylliske folketallet skulle tilsi. Selv kjenner jeg Grønland først og fremst

gjennom de inuittiske uteliggerne på hovedbanegården i København. På nyhetene sier de at innlandsisen er i ferd med å smelte.

Men Verdensteatret opplevde visst noe helt annet der.

Det ligger en reise til grunn for louder også. Mekong-deltaet er et landskap som har tatt opp en nærmest mytisk eksistens i

samtidshistorien. Først gjennom rapporter, og kanskje mest av alt gjennom Francis Ford Coppolas filmatiske endetidsstykke fra 1978.

I vinter seilte Verdensteatret oppover den samme elva som i Apokalypse Nå vikarierer som blodomløpet rundt mørkets hjerte. Hva de

opplevde der vet jeg ikke. Det er ikke så viktig heller. Men reisen ligger gjennom hele forestillingen og dunker som en puls.

Om Verdensteatret ville være overtydelige kunne forestillingen også hett closer. Eller darker. Der Konsert for Grønland presenterte

oss for et finstemt maskineri, et rom vi kunne sitte på avstand og betrakte, tar louder oss med inn i selve maskinen. Borte er den

beskyttende billedrammen. Det er ikke lenger noen scene her. I stedet er vi kommet inn i et kaotisk rom. Et rom som truer med å

gå i oppløsning foran øynene på oss. I louder temmes ikke tilfeldigheten gjennom finstemt mekanikk. I dette rommet ligger total

oppløsning og kaos som en reell mulighet hele veien.

Du kan kanskje ikke se at Verdensteatret er teater. Selv sammenlikner de heller arbeidene med maskiner og musikalske romlige

komposisjoner. Og aller mest har de kanskje til felles med installasjonskunstnere som Christian Boltanski, som på samme måte arbeider

med skygger, historie og forsvinninger. Eller med en av installasjonskunstens mer forgangne helter: Ungarske Nicolas Schöffer, som

på 1950- og 60-tallet planla monumenter og futuristiske byer, konstruerte lysballetter og kinestetiske maskiner, elektromekaniske

skulpturer som satte voldsomme lys og skyggespill i gang.

Kunstnerens oppgave er ikke å produsere mening men å produsere produksjon, skrev Nicolas Schöffer. Det kan høres ut som et

flisespikkeri, men det utgjør en stor forskjell. For Verdensteatret presenterer deg aldri for en ferdig mening, men de viser heller frem

produksjonen av mening. Ved å sette i gang et stort og uopphørlig referansespill legger de til rette for at meninger kan oppstå.

Som betrakter av Verdensteatrets arbeid presenteres du aldri for et ferdig uttrykk, men du ser et uttrykk som er i ferd med å finne sted.

Og fordi tiden, rommet og betrakteren trekkes inn i produksjonen er det alltid et element av tilfeldighet i Verdensteatrets arbeider.

Det er tilfeldighetenes spill som produserer det uttrykk du til slutt sitter igjen med. Men på samme måte som i Schöffers lysballetter,

John Cages happenings eller Alexander Calders mobile skulpturer, er tilfeldighetene alltid underlagt en dyp stringens: Den rustne

mekanikken i maskinen.

Fra avantgardeteatret bærer Verdensteatret med seg idéen om at kunsten skal oppstå i et øyeblikk, for siden å forsvinne. Men idéen

om et fullendt øyeblikk, som var så definerende for tidligere generasjoners teateravantgarder, kan ha blitt forlatt på veien. I stedet

gjøres forsvinningen til del av tilsynekomsten. Verdensteatrets uttrykk er alltid i ferd med å viske ut seg selv. Derfor alle referansene

til historien i deres arbeider. Og derfor blir deres arbeid til en trassig homage til kunstnerisk produksjon som sådan: en produksjon som

ikke skaper noen stabile verdier, men som i stedet velger å dyrke øyeblikk det egentlig ikke burde være mulig å dyrke.

En av militærhistoriens mindre heldige operasjoner er The Charge of the Light Brigade, kjent fra Tennysons heltedikt fra 1854. I

blomstrende og ærerike ord skildrer lorden hvordan 600 soldater lydig rir inn i en tungt befestet dal på jakt etter fiendens kanoner. Like

tåredryppende heroisk er skildringen av brigadens sterkt desimerte tilbaketog. At så mange soldater hadde ofret livet i en meningsløs

operasjon var av underordnet betydning. Først og fremst var krigen et estetisk forehavende.

Kunsthistorien er full av slike light brigades, som heroisk og halsende har sprengt seg vei gjennom virkeligheten på leting etter et

fullkomment uttrykk, et rent øyeblikk av estetikk som utelukkende i kraft av seg selv, og med lett artilleri, kan stå i mot kaoset som

presser seg mot veggplankene. Verdensteatret har forstått at det bare er i oppløsningen av dem at slike øyeblikk kan finne sted. Vi

kommer aldri hjem. Og vi vil aldri sprenge oss vei gjennom dalen. Alt som finnes er skrapjern og forlatte slagmarker, stappfulle små

barer og soloppganger over Bunnefjorden.

På skjermen bak scenen møter de rolige landskapene fra Vietnam eldgamle fremstillinger av dødens triumf i Europa. Blant Breugel,

Bosch og pestlegemasker med lange nebb finnes også Paul Nash, soldaten som under første verdenskrig malte golde og ødelagte

landskaper ved fronten og kalte dem ”We are making a new world”. Bittert og bitende ironisk, men ikke uten håp. Det er i møtet med

oppløsningen vi kan begynne å plukke opp restene. Konstruere noen skjøre fiksjoner mot veggen av kaos.

000000000000000000000000000000000000000000000000000***

“I am trumpeter Landfrey. One of the surviving trumpeters from the Charge of the Light Brigade at Balaclava”. Se for deg, for poesiens

skyld, at den gamle soldaten har tatt på seg uniformsjakka si der han står bøyd over apparatet. ”I am now going to sound the Bugle that

was sounded at Waterloo. And sound the Charge that was sounded at Balaclava on that very same Bugle the 25th of October 1854”.

En kvinne bryter inn for å fortelle at opptaket gjøres i Edison House på Norhthumberland Avenue i London, og at det er den andre

august 1890. Så hører du en rusten trompetfanfare. Trumpeter Landfrey forsvinner tilbake, inn i historien.

000000000000000000000000000000000000000000000000000***

Da den gamle universitetslektoren lukket døren bak seg, etterlot han mange forvirrede studenter. En av dem var meg. Tolv år senere

fant jeg disse linjene i en bok. Jeg liker å tenke at han mumlet dem inni seg, mens han gliste bredt og røyka opp sigaretten:

”From what source things arise, to that they return of necessity when they are destroyed; for they suffer punishment and make

reparation to one another for their injustice according to the order of time”. (Anaximander)

------> return to index